Galdhøpiggen Opp - helt topp!

I dag tidlig kl 06 kjørte jeg innover i hjerte av Jotunheimen for å konkurrere i motbakkeløp. Jeg skulle løpe ”førstemann opp” på Norges høyeste topp, Galdhøpiggen!

Målet var å henge med teten så langt opp jeg klarte. Det gikk i fullt sprang ut fra Spiterstulen (1100moh) og rett inn i det stupbratte fjellmassivet. Etter å ha klatret noen få titalls høydemetere oppover i lia skjønte jeg hvor hardt dette ville bli. Vi ble etter hvert 4 stykker i tet og det gikk fort og effektivt, med løping og klyving fra stein til stein, oppover i steinrøysa. Det var en konstant kamp mot store mengder laktat i beina (og etter hvert også flere steder i kroppen!) og deg selv. Om å holde hælen på konkurrenten rett foran deg i øyesyn.

Det ble brattere og brattere. Vi hoppet over bekker med smeltende brevann og forserte snøpartier flere steder. Litt gul ”Fiesta-brus” gjorde det lettere å fortrenge den gjentatte skuffelsen jeg opplevde over og ikke se toppen, hver gang jeg klatret over kammen på en ny høyde. Hvor langt er det igjen? Et klassisk spørsmål som alltid blir stilt under fjellturer, og hos meg heller intet unntak. Men i dag visste jeg målet og belønningen på forhånd… så jeg trøkket til og kløyv videre.

Plutselig kom tåka. Det ble null sikt og ugjennomsiktig grått. Den siste traversen gikk på snø langs en stupbratt fjellrygg med fall flere hundre meter rett ned til en bre. Det ble surt og kaldt og jeg var skikkelig sliten. Ikke minst ble tilgangen på oksygen til de arbeidende musklene redusert med den stadig økende høyden vi klatret. Jeg falt flere ganger gjennom snøen og det brant i beina pga all syra.

Med ett løsnet skodden og jeg fikk et glimt av hytta på toppen!

-”Jippi”, tenkte jeg. Nå var det bare å kline til de siste høydemeterne og spurte opp. Men det ble med tanken; beina var mørbanka og selv min nevø på 1 ½ år hadde framstått som en hard motstander å slå de siste skritta til målseglet på toppen!

Allikevel ble jeg klokket inn til 5.beste tid på 1t og 15min, ca 3½ min bak vinneren – som for øvrig satte ny løyperekord. Jeg var sliten og fornøyd. Akkurat det jeg hadde håpet på. Og nå ventet belønningen, men skulle skylaget fjerne seg helt og åpne for et sjeldent vakkert skue? Jeg gikk inn i hytta.

Da jeg hadde funnet meg til rette på en stol innerst i hjørnet i ”vikingskipet” (hytta) med tørt tøy på kroppen, nista i den ene hånda og en rykende, varm kopp kaffe i den andre, klarnet det helt opp utenfor. Sollyset sivet inn gjennom den svære glassruta og et bredt spekter av 2000m-topper tegnet en taggete kurve under en blå himmel foran meg. Det er lite – om noe i det hele tatt, - som kan måle seg med den utsikten jeg skuet ut over i 360 graders vinkel, med høye, spektakulære og majestetiske fjelltopper i alle retninger rundt deg! Utrolig flott.

Det hadde vært en opplevelsesrik og fin dag og nå var det bare å skli ned igjen til Spiterstulen. I hytteboka etterlot jeg et lite rim som en gratulasjon til alle de som til slutt, men ikke minst, orket og karré seg helt til toppen uavhengig av alder, nivå, livsstil og etnisk bakgrunn. For jeg ble litt imponert da jeg så en pakistaner nedi lia på vei oppover…

Hilsen i hytteboka på toppen:

Det var tøffe tak å bestige Norges tak

men som 5.mann opp var det ennå mange bak

som trosset syre i bein og i munn hadde smak-

en av vilje og styrke til å stå med ryggen dønn rak

da også de nådde toppen på landets ”fjell-tak”:

gratulerer alle sammen, dette var da ingen sak!

Jo Thorson Nordskar